Kunstguide:
Bernt Olaf Gulbrandsen
(1864 - 1924)
Bernt Olaf (Oluf i kirkeboka ved dåpen) Gulbrandsen kom til verden på Grønland i Kristiania i 1864. Foreldrene var Ole Gulbrandsen og Anne Sophie Michelsdatter. Olaf seilte til sjøs, jobber som seilmaker og får fagbrev i begynnelsen av 1890-åra. Han skal allerede da ha malt skuteportretter om vi skal tro hans egen reklame fra 1914 hvor han har skrevet at han har 25 års erfaring. De eldste skipsportrettene vi har sett fra Olaf Gulbrandsen sin hånd er fra slutten av 1890 årene. Bildene fra denne perioden er godt laget, men i forhold til hans seinere produksjon er de stivere i uttrykket. I denne perioden drev han ramme- og rullegardinforretning i Kristiania samtidig som han hadde en stor produkson av skipsportretter.
I 1900 soner Olaf et halvt år i fengsel, og han tituleres da som Portier. Ut i det nye århundrede blir fart i antall malerier. Han bruker tittelen marinemaler, men driver også annen handel. Både i 1905 og i 1918 står han oppført som tobakshandler, og livet i Kristiania går mot slutten. Han separeres og flytter til Bergen hvor hans sønn Ragnar bor. Olaf maler skipsportretter også her og de siste er datert til 1924, samme år som har dør. I løpet av sin virkesperiode maler Olaf svært mange dampskip, en del seilskuter og noen motorskip. Til å begynne med holder han seg til det klassiske portrettet hvor vi ser skipet fra siden, mens seinere blir han litt friere i stilen og maler mange hvor skipet ses skrått forfra arbeidende gjennom sjøen. Noen av disse virker det som om han har lagt ekstra flid i og de er meget flotte.
Olaf Gulbrandsen signerer maleriene nede i hjørnet i den enden hvor akterenden av fartøyet er. Altså som oftest nede til høyre. De aller fleste bildene er signert med Olaf Gulbrandsen Kra:årstall. F’en og K’en har en strek som kommer under navnet og årstallet.
Olaf og hans kone Aagot Johane Fredrikke (f.Eliassen) får 8 barn. Av de 5 guttene fortsetter 2 av dem, Ragnar og Erling, i farens fotspor og lager skipsportretter. I første halvdel av 1900-tallet var Olaf og hans to sønner svært aktive og markante innenfor sin genre. Det finnes et utall malerier etter dem, både ved museer og i privat eie. Sønnen Aage Bernt utdanner seg innen maling og deltar på utstillinger.
Einar Enblom - Landskap
(1900-1936)
Enblom var svensk, og var fødd i Stockholm. Trass i sin svenske herkomst, er det rett å kalle Enblom "Balholm-målar". Me veit at Enblom oppheldt seg i Balestrand over lengre periodar. Han var mellom annan god ven med Sigurd Kvikne d. e., og vart av familien Kvikne kalla Onkel Einar.
Han var i Balestrand om sommaren, og i Sveits om vinteren. Enblom døydde i Sveits berre 36 år gamal.
Inge Rotevatn - ukjent motiv
Rotevant er først og fremst kjent som tegner og grafiker, men han arbeider og med større bilete i tusj, tempera, akvarell og olje. Hans billedverden har sitt utgangspunkt i den klassiske kulturhistorie. I akademitiden reindyrka han eit sterkt abstrahert formspråk med gotiske arkitekturformer og klassiske tempelfasader som gjennomgangstema. Oppholda i Paris, Hellas, Italia og Spania fekk avgjerande betydning for denne utvikling som kulminerte i ei rekke Notre Dame-motiv frå 1960-åra. I desse bildene framstår arkitekturfragmentene både som symbol og som strukturer i ein streng billedkomposisjon, f.eks. Ikonostasen (akvarell og tempera, Høstutstillingen 1963). Byggverket er her dekomponert til rektangulære fargefelt som fyller heile billedflaten i parallelle plan. Dei dempede ulmande fargane varierer mellom transparente og tette parti og skapar fornemmelse av rom sett i eit vibrerande halvlys. I penneteikningar og raderingar behandles dei samme by-, hus- og arkitekturmotiv i ein karakteristisk finstreket teknikk av tette, kryssande linjer. Dei menneskelige figurer verkar ofte som små detaljer i dei overveldande byggverk.
Meir dramatisk og malerisk utførte Rotevatn ein rekke litterære motiv som Salomos høysang, La Divina Commedia, Daphne, Daphne, Cloë og Orpheus og Eurydike samt motiv fra Kristin Lavransdatter. Fra 70-åra blei hans bilete stort sett prega av ei mjukare linje, men uttrykksformen er ofte avhengig av teknikken han anvender. Rotevatn arbeider som grafiker med koldnålsraderinger, raderinger på plastplate, og litografier som bearbeides for hånd etter trykking. Han benytter og tusj og skrapeteknikk, f.eks. i illustrasjonane til Per Lønnings Tora-dråpa, kor en mer dekorativ flatestil er brukt. Serien Mattheuspasjonen (1980) er derimot flyktige, poetiske impresjoner fra Italia, utført i tusj med fjærpenn. Rotevatn arbeider utmerker seg ved ein presis og gjennomarbeidet form og utførelse. Dei retrospektive utstillingar, Klassiske fragmenter, fra 1981 og -82, viste at hans motivkrets framleis var konsentrert om eit menneskelig miljø med arkitekturen som det bærande element. I 1974 overtok Rotevatn den gamle sorenskrivergården Løken i Nordfjordeid, kor han sammen med Siv Jørstad driv Leikvin kunstsenter og galleri.
Inge Rotevatn - ukjent motiv
Rotevant er først og fremst kjent som tegner og grafiker, men han arbeider og med større bilete i tusj, tempera, akvarell og olje. Hans billedverden har sitt utgangspunkt i den klassiske kulturhistorie. I akademitiden reindyrka han eit sterkt abstrahert formspråk med gotiske arkitekturformer og klassiske tempelfasader som gjennomgangstema. Oppholda i Paris, Hellas, Italia og Spania fekk avgjerande betydning for denne utvikling som kulminerte i ei rekke Notre Dame-motiv frå 1960-åra. I desse bildene framstår arkitekturfragmentene både som symbol og som strukturer i ein streng billedkomposisjon, f.eks. Ikonostasen (akvarell og tempera, Høstutstillingen 1963). Byggverket er her dekomponert til rektangulære fargefelt som fyller heile billedflaten i parallelle plan. Dei dempede ulmande fargane varierer mellom transparente og tette parti og skapar fornemmelse av rom sett i eit vibrerande halvlys. I penneteikningar og raderingar behandles dei samme by-, hus- og arkitekturmotiv i ein karakteristisk finstreket teknikk av tette, kryssande linjer. Dei menneskelige figurer verkar ofte som små detaljer i dei overveldande byggverk.
Meir dramatisk og malerisk utførte Rotevatn ein rekke litterære motiv som Salomos høysang, La Divina Commedia, Daphne, Daphne, Cloë og Orpheus og Eurydike samt motiv fra Kristin Lavransdatter. Fra 70-åra blei hans bilete stort sett prega av ei mjukare linje, men uttrykksformen er ofte avhengig av teknikken han anvender. Rotevatn arbeider som grafiker med koldnålsraderinger, raderinger på plastplate, og litografier som bearbeides for hånd etter trykking. Han benytter og tusj og skrapeteknikk, f.eks. i illustrasjonane til Per Lønnings Tora-dråpa, kor en mer dekorativ flatestil er brukt. Serien Mattheuspasjonen (1980) er derimot flyktige, poetiske impresjoner fra Italia, utført i tusj med fjærpenn. Rotevatn arbeider utmerker seg ved ein presis og gjennomarbeidet form og utførelse. Dei retrospektive utstillingar, Klassiske fragmenter, fra 1981 og -82, viste at hans motivkrets framleis var konsentrert om eit menneskelig miljø med arkitekturen som det bærande element. I 1974 overtok Rotevatn den gamle sorenskrivergården Løken i Nordfjordeid, kor han sammen med Siv Jørstad driv Leikvin kunstsenter og galleri.
Inge Rotevatn - ukjent motiv
Rotevant er først og fremst kjent som tegner og grafiker, men han arbeider og med større bilete i tusj, tempera, akvarell og olje. Hans billedverden har sitt utgangspunkt i den klassiske kulturhistorie. I akademitiden reindyrka han eit sterkt abstrahert formspråk med gotiske arkitekturformer og klassiske tempelfasader som gjennomgangstema. Oppholda i Paris, Hellas, Italia og Spania fekk avgjerande betydning for denne utvikling som kulminerte i ei rekke Notre Dame-motiv frå 1960-åra. I desse bildene framstår arkitekturfragmentene både som symbol og som strukturer i ein streng billedkomposisjon, f.eks. Ikonostasen (akvarell og tempera, Høstutstillingen 1963). Byggverket er her dekomponert til rektangulære fargefelt som fyller heile billedflaten i parallelle plan. Dei dempede ulmande fargane varierer mellom transparente og tette parti og skapar fornemmelse av rom sett i eit vibrerande halvlys. I penneteikningar og raderingar behandles dei samme by-, hus- og arkitekturmotiv i ein karakteristisk finstreket teknikk av tette, kryssande linjer. Dei menneskelige figurer verkar ofte som små detaljer i dei overveldande byggverk.
Meir dramatisk og malerisk utførte Rotevatn ein rekke litterære motiv som Salomos høysang, La Divina Commedia, Daphne, Daphne, Cloë og Orpheus og Eurydike samt motiv fra Kristin Lavransdatter. Fra 70-åra blei hans bilete stort sett prega av ei mjukare linje, men uttrykksformen er ofte avhengig av teknikken han anvender. Rotevatn arbeider som grafiker med koldnålsraderinger, raderinger på plastplate, og litografier som bearbeides for hånd etter trykking. Han benytter og tusj og skrapeteknikk, f.eks. i illustrasjonane til Per Lønnings Tora-dråpa, kor en mer dekorativ flatestil er brukt. Serien Mattheuspasjonen (1980) er derimot flyktige, poetiske impresjoner fra Italia, utført i tusj med fjærpenn. Rotevatn arbeider utmerker seg ved ein presis og gjennomarbeidet form og utførelse. Dei retrospektive utstillingar, Klassiske fragmenter, fra 1981 og -82, viste at hans motivkrets framleis var konsentrert om eit menneskelig miljø med arkitekturen som det bærande element. I 1974 overtok Rotevatn den gamle sorenskrivergården Løken i Nordfjordeid, kor han sammen med Siv Jørstad driv Leikvin kunstsenter og galleri.
